Friluftsparadokset

Skrevet av

Lene Julsen

@julsenlene

Vi elsker å være ute i naturen og digger å dra på tur, for status, for rekreasjon, for livskvalitet, for opplevelser, prestisje, prestasjoner, men så er det slik, at jo mer tid vi tilbringer i den, jo mer vi utsetter naturen for vårt nærvær og våre menneskeavtrykk, dess større påkjenninger utsetter vi den også for. Det er dette som kalles friluftsparadokset. Drømmen om det uberørte og autentiske, og det at vi faktisk strekker oss langt og bretter oss ut bredt for å oppleve nettopp det, gjør at det blir mindre av det, altså områder som er uberørte og autentiske.

no attribution required- pexels

Naturen må slite med våre spor

De stadige hyppige og spektakulære friluftsreisene, og utstyrsfikseringen og forbruksvanene våre knyttet til disse aktivitetene, legger press på naturen. For med den freshe, grønne Gore-Tex jakka, den myke mellomlagsfleecen og den ypperste glideren, legger vi igjen en lang rekke spor, spor naturen må slite med lenge etter vi har dratt derfra. Giftige kjemikalier i impregnering, plastfiber i havet fra fleece i vaskemaskinen, giftige sprøytemidler ved dyrking av ikke-økologisk bomull, skadelige kjemikalier i skiproduksjon og skismøring med fluorkarboner. I tillegg kommer alt i fra dasspapir bak varder, avføring halvveis under stener til snusposer og sjokoladepapir og søppel i havet. For å nevne noe.

Det er jo virkelig et paradoks, at vi fucker mye med noe vi er glad i.

Jeg har ikke tenkt at jeg er en sånn, en som bidrar til dette, til slitasje i terrenget og forurensing, med mine søte små fjellsko størrelse 36 på mine uskyldige små turer, men gud så mange andre jeg kunne plassert i den kategorien.

Jeg kunne lagt ut om hvor dust jeg syntes han var han typen jeg overhørte på Sportslageret sist uke, han som sa høyt at han hadde flere teltnetter i Himalaya enn i Nordmarka og at han nå ivret etter å sette kursen sørøstover igjen, han som rasket med seg topp, nytt utstyr og produkter han trengte to bæreposer til for å få med seg.

Photo by Guduru Ajay bhargav from Pexels

Foto: Guduru Ajay

Jeg kunne himla med øynene og sukket oppgitt over ham, og jeg kunne dratt en rett linje mellom han og de som flyr til Svalbard for å skynde seg å se isbjørnen før den dør ut, det samme med de som flyr jorda rundt for å dykke i koraller og observere undervannsmirakel man knapt kan forstå eksisterer, gjerne iført et fett lag med solkrem kaster de seg ut på titallsmeters dyp, ned i en verden de bare må se, de som tenker stort og strekker seg langt for å oppsøke spektakulær natur. Det er jo de folka, himalayakongen og vennene hans, som ødelegger for resten.

Alle andres ansvar?

Selv liker jeg å plassere meg på den andre siden av «grensen», sammen med folk jeg trives å sammenligne meg med, folk med gode verdier og miljøet i fokus, folk som stemmer MDG og deler strandplukkearrangementer på face, folk som peller plast på fritida og har med ekstra hundebæsjeposer på tur just in case, og sammen skulle vi sett over på hele bermen av friluftsturister og ristet oppgitt på hodet, brukt argumenter som at de i jakten på egen rikdom glemmer verdien av annet liv og retten den har til eksistens. Makan til egoister.

Artem Beliaikin @belart84 from Pexels

Foto: Artem Beliaikin Instagram: @belart84

Men – så er det kanskje nettopp dette som er problemet. Som kanskje til og med er en del av paradokset.
At menneskehjernen er en mester i å legitimere og rettferdiggjøre egen oppførsel, men plasserer lett et kritisk blikk og ansvar over på andre.

At jeg ikke vil ta innover meg at mine turer også setter spor, selv om de ikke er av de mest ekstreme. At det jeg driver med også er en del av totalbelastningen. At jeg også fristes til å tråkke i kjente stier, dra kjente steder – og før jeg drar – kjøpe nytt, sprekt fjelltøy. For hva gjorde jeg på Sportslageret sist lørdag? Jo, nettopp det, kjøpte ting – jeg ikke trengte.
Så halvveis inn i min syrlige moralisering over himalayamannen og resten av de ivrige turentusiastene, må jeg bite det i meg, at det er nok ikke noe dem og meg, det er oss, det er vi, jeg er like ille, jeg er ikke bedre sjøl. Vi er alle skyldige, eller har vært det. Jeg er også en Ove Sundberg.

Photo by Tom Swinnen from Pexels

Er vi alltid velkomne?

Så – hvis vi er guilty as charged hele gjengen, hva gjør vi da?
Finnes det en vei ut? En annen vei, der man har med seg hodet og hjertet og kan godta at det ikke er alle steder vi bør være, at det finnes stier og fjell vi ikke trenger å sette våre spor, fiskevann vi ikke får fisket i, at det finnes steder der ute vi har hørt om, men som vi rett og slett bare ikke får sett?
Jeg tror det gjør det.

Vi kan jo begynne med å innse at vi faktisk ikke alltid er velkomne, selv om vi tror aldri så godt om oss selv, ta innover oss at om naturen hadde hatt stemme, ville den i noen tilfeller faktisk sagt når den så deg; åh, fy faen, ho igjen  – og mens vi er i gang – så kunne vi kanskje også åpne opp for denne muligheten; at lykken ikke nødvendigvis finnes lengst vekk på kartet.

Photo by Roberto Shumski from Pexels

Barn og unge med hodet under vann

Les neste