Da jeg fant lykken i fugleskogen

Foto: Mina Saunte

Skrevet av

Lene Julsen

@julsenlene

Utenfor blokka vår på Lambertseter finnes en liten skog vi kaller fugleskogen.
På trappa utenfor leiligheten kan det hende du ikke hører det minste lille pip, men straks du går inn i det vesle grønne området, kvitrer det konstant. Reder finnes det hundrevis av, sommerfugler, ekorn, rådyr, om sommeren er det så frodig der, trærne mektige, blomstene mange. Om vinteren legger snøen seg alltid der først. Og fuglene vil ikke dra noensteder.
Det virker i alle fall slik – som om alt liv trives ekstra godt akkurat der.

1Foto_MinaSaunte2

Foto: Mina Saunte

De nærmeste mulighetene

Jeg hadde gått stien gjennom der hundre ganger, men det var først etter fire år på Lambertseter, da jeg ett år ble virkelig sjuk, jeg oppdaget den.
Verden min snevret seg inn og jeg måtte lete etter muligheter nærmere enn før.
På benken i fugleskogen kunne jeg sitte en time eller to, med babyen min sovende i vogna og jeg med øynene igjen for å hvile. Og så tenkte jeg, mens jeg satt der og hørte de forskjellige lydene og kjente hvordan høsten luktet søtlig og vinteren luktet frossen bark, at alt jeg behøver er jo egentlig her.
Har jeg dette – skal jeg klare meg.
Så, der en gang i 2015 åpnet jeg for muligheten for at jeg hadde tatt feil.
At jeg hadde lett på feil steder og for langt unna, etter lykken, etter det livet jeg så for meg jeg ville ha.

Å miste fokus

Nå er vi i 2019. Og nå, når jeg sitter her og skriver disse ordene, med en varm latte og en syvende sans foran meg på kafébordet med en lang rekke deadlines i og nøden og smerten på langt nær er like stor som det var den gangen for fire år siden, ser jeg hvor himla lett det er å miste fokus igjen, til å bli dratt for langt ut, bevege seg lengre vekk fra det som, når det virkelig gjelder, viser seg å være det viktigste likevel;
Det som finnes rett foran nesetippen din. Det du kan nå om du strekker ut en hånd.
Det du kan kjenne lukten av.

Men det er vel det eneste som er nokså sikkert med tiden som kommer,
jeg kommer til å skli ut igjen og igjen.

@kodakmomentsbynina

Foto: Nina Hurum @kodakmomentsbynina

Det er lett å la seg drive med – strømmen og tempoet.
Jeg kommer til å lete på feil steder, jeg kommer til å sammenligne meg med andre, venninner med spenstige fritidsplaner, kollegaer med stor kapasitet, med folk jeg ser på gata som ser irriterende friske og energiske ut når jeg selv føler meg som en pudding. Jeg kommer til å bruke tid – og konsentrasjon – på å tenke om jeg kunne blitt lykkeligere om jeg bodde et annet sted, om jeg drev med noe annet, eide andre ting, jeg kommer til å gruble over fortiden, bekymre meg over fremtiden…..
……Jeg lurer på hvor mange fugleskoger jeg har oversett, ved å holde på sånn.

Men jeg håper på færre livs-lekkasjer. For jeg vet de kommer til å etterlate meg slik som dette, grublende, litt trist og med følelsen av å være på feil spor.

Foto_MinaSaunte5

Foto: Mina Saunte

Den beste form for klokskap?

For det er jo selvsagt bare tull at etterpåklokskap er den enkleste formen for klokskap, det er jo den beste, noe du kan lære av, er det ikke fint; Og slik kan vi kanskje også se på feil vi har gjort og merkelige valg vi har tatt med et fornuftig blikk, fantes det noe her, vi kan ta lærdom av?
Gjorde vi noen feil i fjor, som vi absolutt helst vil unngå i år, fordi de førte med seg så mye dritt, vonde følelser, avstand,
eller var det noe vi gjorde, noe vi sa, som funka skikkelig bra, som vi kan gjenta?
Den som kan minne seg selv på at svarene på mange av disse spørsmålene som vi ofte tenker mye på, trolig, finnes nærmere enn du tror, mest sannsynlig så nærme som i deg selv, eller kanskje i den vesle grønne skogen like utenfor, den som kan minne seg selv på det, tror jeg kommer til å spare seg for mye bryderi, kommer til å bruke mye mindre tid på å lete.
Og mer tid på å leve.

Kunsten å dykke på ett pust

Les neste