Kuplett til en fiskekrok

Foto fra Bård Tufte Johansen

Skrevet av

Markus Kreutzer

I timevis kan han sitte der. Urørlig. Med kroken blinkende og forlokkende, dypt nede i vannsøylen. Komiker, programleder og samfunnsmann Bård Tufte Johansen var aldri i tvil. Vann er for fisk. Land er for fiskere.   

 

«Da jeg begynte på ungdomsskolen så spurte læreren, før vi gikk i gang med svømmeundervisning: «for sikkerhets skyld, er det noen som ikke kan svømme?» Og da måtte jeg rekke opp hånden. Fordi jeg, helt fra jeg var 4 år, har bare ligget på et svaberg og sett ned i vannet, og fisket. Det var et par fortvilte forsøk på å lære meg å svømme gjennom oppveksten. Det gikk selvsagt ikke, for da skremte jeg jo fisken. Det skal sies, vi hadde ikke god råd, så vi var aldri i Syden eller noe sånt. Kaldt vann hjelper jo ikke på.»

Bård 2

Foto fra Bård Tufte Johansen

For Tufte Johansen var det ei heller nødvendig å glide i vannet for egen maskin. Eller meningsfullt. Hvorfor skulle han svømme? Å bli kald og våt er strengt tatt ikke nødvendig.

 

«Havet er jo litt skummelt også. Det er skummelt å være under vann. Jeg er vel en slags fisk på land, i vann? Som nordmenn flest er jeg likevel veldig glad i å være ved og nær vannet.  Elv er jeg også veldig glad i, ikke bare hav. Hvis jeg sliter med å sove tar jeg sånn meditativ Google Earth runde ned en elv jeg kjenner. Sving for sving. Bratte og slake partier. Og der er det en kulp. Det er fint.»

 

A gentleman never tells. Og en sann laksefisker svikter aldri sin elv. År etter år vender han tilbake. Drømmen om å ta en 20-kilos på flue trekker han nordover. Men svikter elven sin fisker? Rapporter om invasjon av rømte oppdrettslaks, genetisk forsøpling, samt svikt i villaksbestander setter det tidligere så raffinerte fritidssysselet i et stadig grellere lys. Utviklingen er tankevekkende. 

HP_Haraldsen870

Foto: @hp_haraldsen

«Det at vi har fått, i ganske stor grad, en villmark som ikke klarer seg sjøl, det er et dårlig tegn. En skal ikke trenge å dra på opprydning i villmarken. Noen ting er komplekse. Hvorfor torsken blir borte er komplekst. Men oppdrettslaks? Der er det mulig å stille mye strengere krav. Det er en slags ikke-klassisk korrupsjon i den næringen der. 

 

Det er så mye donasjoner og press i lokalmiljøene. Også kommer jo alle fiskeriministerne fra oppdrettsnæringen, eller har aksjer i oppdrett. Så det er et sammensurium man ikke hadde godtatt i noen andre bransjer. Og de slipper unna med det, fordi de sier at det er en liten bransje. Man har bare godtatt at sånn er det. Da de gjorde noe ulovlig for et par år siden, og slapp ut lusegift der de ikke skulle, ble de anmeldt, men da sa myndighetene at siden alle gjorde det slapp de bot. Forstå det den som kan. Så jeg kjøper ikke oppdrettslaks. På trass.»

 

Tufte Johansen er på mange måter et unikum. En moromann man hører på. En komiker med tyngde. Selv tror han noe av nøkkelen ligger i å ha selvtillit nok til å ikke alltid være morsom. Å kjenne sin besøkelsestid. For hans nærmeste derimot, er han ikke ufeilbarlig. Snarere tvert imot.  

Havbilde

Foto: Tine Kinn Kvamme

«Jeg får kjeft hvis jeg kjører uten vest.

Men så kan jeg ikke svømme heller da.»

«Likevel har jeg alltid følt at bilbelte er en ting. Hvis jeg krasjer er det seks måneder på Sunnaas. Kanskje tar jeg noen med meg og greier. Så rent samfunnsøkonomisk, jeg vet ikke jeg. At sånne surremenn som meg går ned? Omkostningene er veldig lave. Litt trist for familien selvfølgelig. Litt irriterende: «hva var det jeg sa». Men utover det? Hvis menn over 70 år ikke brukte vest hadde jo det vært perfekt.»

 

Mulig vi hadde spart noen kroner. Dog, til hvilken pris? Havet er fremfor alt en plattform. Et blankt ark. En scene der vi spiller våre liv. I vår levetid vil den scenen forandre seg. Havene vil bli varmere. Mange arter vil forsvinne, og enda flere vil flytte på seg. Gamle strukturer brytes, for å bane vei for nye. Å minnes det som var er avgjørende for å takle det som skal komme. For nøkkelen til fremtiden er ikke å forkaste fortiden. 

 

«Hvor ille det kommer til å gå får vi jo ikke svar på før i 2080-90-100. Altså har de som ikke bryr seg om klima og miljø trukket vinnerloddet. For de kan gjøre hva de vil. Det er som om de spiser pommes frites, og så blir vi all tjukke om 100 år. Det er derfor mange miljøfolk er litt bitre. De drar tunge handlenett av hamp oppover hullete fortau, så kjører disse SUV folka forbi og gir faen. Det er noe fortærende over det.»

HP_Haraldsen537

Foto: @hp_haraldsen

 

«Jeg er ikke dystopisk anlagt, og tror nok ikke at alt går i dass. Likevel er det å si at man er «menneskeoptimist» eller «teknologioptimist» litt sånn… Jaha? Det er som å se på en fyr som drukner, og si at du gidder ikke hjelpe vedkommende for «nei, jeg er menneskeoptimist! Snart får han teken på det.». Også drukner han jo til slutt. Så vi må passe på. Det jeg derimot er optimistisk på er hvor fort vi, tross alt, klarer å få til endring, når det kommer gode løsninger. For det er jo en vilje der ute. Nå seinest da jeg var i USA lånte jeg bilen til en fyr via Airbnb. Fungerte jo supert. Så vi er nok veldig endringsvillige. Det snur ganske fort.»

 

Hus ved sjøen. Båt ved brygga. Ferier ved fiskeplasser. For Tufte Johansen er havet en høyst reell del av det daglige. Det er likevel et aspekt som bekymrer han litt. Noe som ligger litt frem i tid.

HP_Haraldsen737

Foto: @hp_haraldsen

«Det kan hende at jeg får barnebarn som ikke kan fiske, fordi det ikke er no fisk igjen! Min «claim to fame» skal jo være å fiske med dem. Kan ikke fly med dem til Karibien for å fiske heller. Det er jo i hvert fall feil. Så alt blir gærent.»

 

Fiske er viktig for Norge. Fiske er viktig for de som bor i Norge. Og fiske skal fortsette å være det i lang tid fremover. Det fordrer handling. Vi har alle muligheter. Spørsmålet er: hva skal vi gjøre med det? Det bestemmer du. 

 

God sommer, og skitt fiske! 

Radikaliseringen

Les neste