Mikroplast – forenklinger og forviklinger

Skrevet av

Jakob Bonnevie Cyvin

Gjesteskribent, Masterstudent, miljø og naturressurser NMBU

Plast i det marine miljø er ikke noe nytt fenomen. Det er sannsynligvis like gammelt som plastens selv. Forskere som rapporterte om det på 70- og 80-tallet fikk likevel liten oppmerksomhet. De siste årene har antall forskningsartikler om mikroplast og marin plastforsøpling for øvrig økt dramatisk. Den strandede hvalen med 30 plastposer i magen, som ble funnet på Sotra i 2017, fikk oppslag. Store oppslag. Den samme medieomtalen finner vi om det berømte «Great Pacific Garbage Patch». Mange av oss går med et bilde i hodet av en sammenhengende øy av plast og skrot der man i praksis kunne tatt på seg støvlene og vandret av gårde.

 

Dette er ikke virkeligheten. Virkeligheten er kompleks og vanskelig å kommunisere. Higen etter enkle sammenligninger og tall er tydelig ikke bare i media, men også i forskningsartikler og rapporter. Det er store hull i kunnskapsgrunnlaget, som ligger til grunn for handling og politisk styring.

cristian-palmer-ig98EoFd-XY-unsplash

Infinitum, Urix, VG og WWF er alle enige; «Innen 2050 vil være mer plast enn fisk i havet». Det er godt mulig at det er sant, men det er like mulig at det er helt feil. Det finnes ikke tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å si noe om dette. Utsagnet har dessverre satt seg fast både i media og det refereres til denne kalkulasjonen i vitenskapelige tidsskrift. Sporer man seg tilbake til kilden er det derimot så stor grad av usikkerhet at denne konklusjonen er helt meningsløs. Hvor mye fisk det er i verdenshavene vet vi ikke. Vi vet heller ikke hvor mye plast som totalt sett er i havene, eller hvor mye som tilføres. Alle tallene er kalkulasjoner. Hvor mye som nå er begravd i bunnsedimenter, og hvor mye som fortsatt er flytende er heller ikke noe vi har god kontroll på. Å lage en meningsfull prognose blir derfor umulig, og er på mange måter uinteressant ut over å vekke folkeopunionen.

colter-olmstead-9bzdaBDajFk-unsplash

I all denne usikkerheten er det sannheter hevet over all tvil. Sannheter som sammen med prediksjon om økt plastforbruk og produksjon gir grunn til bekymring. Vi vet for eksempel at majoriteten av sjøfugl har plast i seg. Dette er heller ikke noe nytt og det er derfor ikke overraskende. Vi vet at bunnorganismer får i seg plast. Vi vet at alle blåskjell som er undersøkt langs norskekysten inneholdt mikroplast. Og det er liten tvil om at også vi får i oss plast både gjennom mat og drikke hver eneste dag. Det meste som undersøkes inneholder plast. Dette er bare noen av svært få eksempler, men viser en problematikk der plasten er tilstede der den ikke naturlig skulle vært. Ser du et oppslag om farene ved plast i maten vår, er det i mange tilfeller en omskrivning av en vitenskapelig rapport, der rapporten sier det er usikkert, men der media slår resultatene opp som “svært sannsynleg at giftstoffa i plasten kan utgjere en helsefare” (NRK). Igjen er det altså tid for et kritisk blikk på medieoppslag om forskningen.

 

Når forskere ikke finner plast, er det i mange tilfeller grunnet manglende mulighet til å analysere de minste partiklene. Ser du et oppslag om «ingen mikroplast funnet i […]» må du også se på hvor store partikler disse forskerne har sett etter. Dersom de ikke har sett etter partikler under for eksempel 300 mikrometer (ca 1/3 av en millimeter) betyr ikke dette nødvendigvis at de ikke finnes. Det betyr bare at de ikke har sett etter dem.

johnny-chen-bLEmFvSPLog-unsplash

Analysemetode

Når vi nå diskuterer hva som er «analysert», er det også vesentlig å se på hvordan forskerne ser etter mikroplast. Det finnes grovt sett fire metoder som er mye brukt, der alle har sine styrker og svakheter. Den mest tradisjonelle metoden er det vi vil kalle visuell identifikasjon. Dette går ut på å se på partikkelen, fiberen, flaket eller hva enn du har funnet, og med det forsøke å avgjøre om det er plast. For det kan også være kull. Eller bomull. Eller noe helt annet. Denne metoden kan gjøres mer avansert ved å tilsette fargestoff som fester seg til plastpartikler. Man kan også ta en nåletest, der man trykker en glovarm nål bort i partikkelen og ser om den smelter eller ikke. Om den smelter er det sannsynligvis plast. Men ikke nødvendigvis. Metoden er tidkrevende, og i mange tilfeller gir den store feil. For å gjøre en dypere analyse er det derfor ønskelig å finne ut nøyaktig hvilke molekyler som er tilstede. Dette kan gjøres på forskjellige måter, men innen mikroplastforskning er de tre mest brukte metodene FT-IR mikroskopi, Raman-spektroskopi og pyrolyse-gass kromatografi. Alle disse metodene krever avanserte og dyre instrumenter.

20190221_130939

FT-IR er et avansert mikroskop der man peker på det objektet man ønsker å finne ut hva er. Deretter sender mikroskopet en lysstråle mot eller gjennom objektet og ser hvilke bølgelengder av lyset som reflekteres og hvilke som absorberes. Slik dannes en graf, der hvert molekyl har sin form. Dette kaller vi en signatur. Til slutt kan man sammenligne den signaturen man har funnet med et bibliotek av signaturer. Slik kan man finne hvilket molekyl objektet du har pekt på er laget av.

 

Raman spektroskopi ligner litt på FT-IR mikroskopi, men her sender man bare en farge med lys (en bølgelengde) inn i materialet, også ser man på hvilke farger som kommer ut. En veldig liten del av det som sendes inn vil bli endre av materialet, og denne endringen er unik for hvert molekyl.

 

Kromatografi går ut på at man varmer opp det materialet man vil analysere, og deretter gir man gassmolekylene fart – hvert molekyl vil da ut fra vekta (molekylvekten) bli skutt av gårde med forskjellig hastighet. Dette er unikt for hvert molekyl og vi kan da hvite hvor stor mengde av forskjellige molekyler det er i prøven. Dette gjør at vi også kan finne ut hvilke tilsetningsstoffer som er tilstede. Vi kan derimot ikke telle antall partikler med denne metoden – vi finner mengden for en hel prøve som inneholder mange partikler (om det er mikroplast man analyserer).

20181127_122028
20181127_122024 (2)

De forskjellige metodene for å analysere mikroplast, sammen med det faktum at forskere ikke er enige om hvilke størrelser man skal forholde seg til og ikke minst – at hver studie av dyr og organismer ofte har sett etter hvert sitt størrelsesintervall, skaper utfordringer. Når man skal prøve å sammenligne forskningen blir det vanskelig. Det blir da litt som om at du og en venn skulle sammenlignet antallet appelsiner og erter på din lokale Rema1000, der dere i tillegg skal sammenligne størrelsen, men der du har med deg et millimetermål, mens din venn bare har med seg centimeter mål. Det ville rett og slett vært så stor forskjell på resultatene deres at en samtale og sammenligning av hva man hadde sett og målt ville blitt meningsløs.

20181114_145041

Forvirrende?

Med denne teksten forsøker jeg ikke å forvirre ytterligere; jeg forsøker å rydde opp litt slik at du letter kan ta deg fram i jungelen av informasjon som omhandler mikroplast. Ser du en overskrift i media om høye eller lave konsentrasjoner av mikroplast er det kanskje analysemetoden eller størrelsen som er analysert som gjenspeiles i resultatet, ikke nødvendigvis det faktiske konsentrasjonen. Ser du et medieoppslag om en hval med plast i magen, finnes det for eksempel hundre-tusenvis av sjøfugler, og små mark på havbunnen, – også de med plast i seg – de er derimot ikke så egnet for å skape store overskrifter.

 

Dette betyr ikke at vi må resignere fordi «alt er så komplisert». Vi vet mye om mikroplast og marint søppel allerede, og hver måned publiseres det mer kunnskap. For å se på problemet med egne øyne er det ikke verre enn å ta seg en tur på en strand, under et fuglefjell eller i en lokal bekk. At plast og mikroplast er et problem er uomtvistelig, og at mye kan endres til det bedre er udiskutabelt. Spørsmålet om faregraden når vi og andre organismer får i oss plast er foreløpig ganske uvisst. Kanskje gir mikroplast langsiktige negative konsekvenser, kanskje ikke.

Vi vet altså ikke hvor farlig denne plasten er for oss, eller for de dyrene som til enhver tid «bare» får i seg små mengder. Likevel er det kanskje på tide å ta i bruk det FN-vedtatte, og lovfestede (naturmangfoldsloven), føre-var-prinsipp? Alt tyder på det.

Kjøp tre, betal for to

Les neste