Kjøp tre, betal for to

Skrevet av

Lene Julsen

@julsenlene

Genseren i den siste kategorien med lengst levetid er en svart, lodden, langermet genser fra Hennes & Mauritz, en gave fra hans kjæreste på videregående, Cecilie. Den er snart 20 år gammel, og ifølge mannen like fin.

 

Han har også et eget lite syskrin: En gammel beige boks som det visstnok før har vært fiskekroker i, men som nå er fylt med nåler, mørkeblå, svart, grå og hvit tråd. Han stopper sokkene hvis det går hull på dem, syr sikksakksøm på barneklær og fester tråden nøyaktig slik tekstil- og håndverkslæreren på barneskolen ville gjort. Om det går et større hull på en bukse eller genser, har han utviklet en egen form for lappeteknikk. Estetisk er det ingen vinner, men det spiller heller ingen rolle. Det viktigste er at hullet blir dekket, og at plagget fremdeles er funksjonelt og ikke minst behagelig å ha på. Om det kommer til et punkt da det ikke er håp igjen, til plaggets point of no return, dette gjelder spesielt sokker, tar han dem på en siste gang slik at han får makset bruken. For å kaste rene sokker blir bare feil; skulle de pælmes, skulle de i hvert fall lukte tåfis og fotsvette. Og større plagg, som t-skjorter og gensere, får først nye roller som støvkluter eller sykkelfiller før de kan vandre videre til containerheaven.

fleur-5obYWU5UXdI-unsplash

Han er en mann som aldri viker fra handlelisten. Det er aldri snakk om å stoppe på vei til hytta for å kjøpe en fempakning Espa-boller, for eksempel. Boller på bensinstasjonen er for svake mennesker, sier han og fyller bensin som han betaler med kort og kjører videre uten å sette sine ben innenfor butikkdøra. Må jeg eller ungen inn for å tisse, er det aldri uten et ikke noe unødvendig kjøp, Julsen! Og kjøpevann er han så fundamentalt imot at han kunne gått til valg på det som ettsaksparti. Da jeg hadde med noen venninner opp på hytta og de godt vante storbyjentene fikk det for seg at de ble rare i magen av brønnvannet (vannet som han betrakter som hellig, som er proppfullt av mineraler og som smaker vilt godt) og gikk og kjøpte Farris og vann med smak på butikken, rev han seg i håret og måtte ringe en venn bare for å få lufta hvor sinnssykt det var.  

 

I motsetning til han, har jeg, tidligere, vært forholdsvis avslappet til kjøp og salg og kast og bruk. Men etter ti års påvirkning er det ikke helt feil å si at jeg er blitt forvandlet til en slags avart av ham, når det gjelder dette. Jeg er spesielt blitt allergisk mot folk som skal prakke på meg ting. Og det gjør jo folk hele fuckings tida. Selv om du bare er ute etter å handle et fåtall ting du faktisk trenger, havner du uansett midt i mølja av salg og tilbud og bonusordninger, opparbeidede poeng og medlemsrabatt, plast, emballasje og selvlysende duppeditter.

michael-weidemann-oGhTfu1UrOY-unsplash

Her om dagen var jeg på senteret. Jeg går inn på en altmuligforretning, jeg skal ha to rammer og ett kubbelys, jeg får beskjed av ekspeditøren at det denne uken er tre for to på rammer, jeg sier, ellers takk, men jeg trenger bare to, men du kan ta tre, du får med den på kjøpet, sier hun. Ja, sier jeg, men jeg trenger fortsatt bare to. Jeg sier jeg ikke liker å ha så mange ting, jeg blir stresset, vet ikke hvor jeg skal gjøre av det. På t-skjorten hennes står det: hvis jeg ikke spør deg om du trenger lighter ved kjøp av lys, får du én gratis. I affekt etter ramme-seansen glemmer hun å spørre meg.

 

Damen bak i køen følger nøye med, og gjør henne oppmerksom, «du glemte å spørre henne om hun trenger lighter», utbryter den observante kunden, jøss, det gjorde jeg, svarer ekspeditøren noe brydd, hun tar en tenner (garantert kjøpt inn for to øre stykk fra Kina) ned fra hyllen og gir den til meg: Vær så god! Som om det er jeg som vinner på dette, fordi jeg får en gratis ting inn i livet mitt. Men jeg trenger ingen tenner, sier jeg. Men du får den gratis. Ja, men jeg vil ikke ha den. Jeg kan ta den, sier damen bak meg. Nei, det har jeg ikke lov til sier ekspeditøren morskt, og henger den på plassen i hyllen.

claudio-schwarz-purzlbaum-zKT64MtVKQ0-unsplash

Jeg spør den butikkansatte om hun vær så snill kan pakke inn de to rammene, men den gavmilde, hjelpsomme damen i den gavmilde, hjelpsomme butikken, sier nei, dessverre, det gjør vi ikke her. Okay. Jeg går ut, en smule matt, men det var før jeg kom på apoteket. Jeg kommer inn på apoteket, jeg skal ha noe på resept og farmasøyten leter frem rett pakke i hyllen. Du trenger ikke solkrem da? Spør hun elskverdig idet hun trykker inn noen tall på pcen sin, og har nok helt sikkert skannet meg med sitt omtenksomme røntgensyn og diagnostisert meg med nordisk sensitiv hud og at jeg er i desperat nød for beskyttelse, selv om det regner og er ti grader.

 

Mens hun står og forteller om den fantastiske kremen til den fantastiske prisen, lurer jeg på om hun har tenkt på hva dette mersalg-opplegget gjør med troverdigheten, bryr de seg i det hele tatt om hva jeg tenker om dem? At rådene hun nettopp ga om at jeg kunne ta to tabletter morgen, to tabletter kvelds, og to tabletter til ved behov, slår en smule sprekker der hun står og vifter med solkrem faktor 30 og en diger tube After sun. Medisiner og mersalg, er som kongler i rumpa. Fullstendig malplassert. Slutt, vær så snill. 

 

Matt, uten tenning, og med min sensitive hud, går jeg over parkeringsplassen, mot gangstien som leder hjem. Jeg har handlet noe nytt, men føler meg brukt, som en brikke i et spill. Det er som å våkne, dagen etter en fest, som egentlig ikke var gøy, men som du ble igjen altfor lenge på og drakk altfor mye på, og du tenker at, du aldri, aldri noensinne skal gjøre dette igjen!

Kjærlighet til klærne – hvordan vaske klær på miljøvennlig vis.

Les neste